Tilbage til forsiden

Søg efter indhold på hjemmesidenOversigt over hjemmesidenKontakt redaktionenVis printvenlig side

Bibelske reiseskildringer og åndelig veiledning 2

Jesu reiser i Galilea og Judea

Jesus er den sanne veilederen, han som sa om seg selv: "Jeg er veien, sannheten og livet"1. Han er den sanne veien frem til det evige livet. Og det evige livet starter her på jorden, i form av vår jordiske pilegrimsvandring. Om vi vandrer sammen med ham, det vil si lytter til ham, tror at han er Guds Sønn og selv Gud, og følger hans bud og hans eksempel, da får vi allerede i dette livet en forsmak på hvordan det vil kunne bli i det evige livet.

I de tre årene hans offentlige liv varte, reiste Jesus fra sted til sted i Galilea og Judea. Gjennom evangelistenes beretninger, kjenner vi til litt av det han sa og gjorde. Samtidig som vi vet at han gjorde mye mer. "Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives", skriver Johannes som avslutning på sitt evangelium2.

Jesus, Guds Sønn som hadde blitt menneske, "voktet ikke over sin stilling som Guds like, skjønt han var av guddoms rang"3, og han kom til menneskene for å gjøre Guds vilje. Han overgav seg selv fullstendig i Guds hender. "Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning", sa han4.

For at menneskene skulle tro på ham, måtte han vise dem tegn for å hjelpe dem til å forstå. Noe av det mest representative han gjorde, var å gi de blinde syn. Han hadde jo allerede sagt det første gangen han talte offentlig i synagogen i sin hjemby Nasaret: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri"5. Synet han gir de blinde, presenteres som det synet som anvender kroppens øye, men samtidig er det vesentlig å merke seg at det først og fremst dreier seg om det åndelige synet. Takket være Jesu undervisning og tegn, blir mennesket mer seende, forstår mer. "Man kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øynene", sier reven i Den lille prinsen6. "Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge – for dem er et lys opprunnet", skriver evangelisten Matteus7. Israel, hele menneskeheten, hadde vært blind, levd i nattens mørke, i uendelige tider. Men Guds Sønn, som sier8: "Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys", kommer til oss og tilbyr oss å bli seende, en helbredelse som er en frukt av Guds kjærlighet til mennesket.

Som ventet blir denne Sønnen drept, han som "forstyrrer" så mange med sitt budskap om kjærlighet. Men hans Fader gjør ham levende igjen. Og siden da har han stadig vist seg for mennesker. Slik som han allerede på selve oppstandelsesdagen viste seg for disiplene som var underveis til Emmaus.

Disiplenes vandring mellom Jerusalem og Emmaus

På det som vi nå kaller Påskesøndagen, møter den oppstandne to av disiplene9: "Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. Og de talte med hverandre om alt dette som var skjedd."

Disse to disiplene er på vei bort fra Jerusalem, bort fra der hvor Kristus har oppstått fra de døde, bort fra den stad som er det symbolske stedet for forløsningen.

Og slik er det jo for oss alle: vi har så lett for å havne på en vei som fører oss bort fra der hvor lyset, klarheten, visheten og sannheten har sitt sete. Og begivenhetene som vi blir kjent med, eventuelt er deltagende i, drøfter vi oss i mellom. For mennesket søker ikke bare å kjenne seg lykkelig, har det også et ønske om å kjenne sannheten, et ønske om å forstå.

"Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De stod da stille og så bedrøvet opp"10. Når mennesket søker Gud, er det alltid en konsekvens av at Gud har tatt initiativet. Det er han som elsker mennesket, før mennesket elsker ham. Det er han som leter etter Adam i Edens have. Selv om han naturligvis vet meget godt hvor Adam befinner seg, roper han på ham: "Hvor er du?"11 Han spør ikke for å få vite det, men for at Adam skal forstå at Gud oppsøker ham, ønsker å gjenopprette kontakten med ham, ønsker å få i gang en dialog med ham. Det hører med til Guds pedagogikk å stille spørsmål som han selv vet svaret på, vel vitende om at mennesket påvirkes bedre, næres bedre, når det stimuleres til å gå inn i en dialog enn gjennom å få alt "servert i fanget". Gud vil ikke gjøre mennesket til en passiv mottager, men til en aktiv deltager.

Adam oppfordres til å si til Gud hvor han er. Gud nøyer seg ikke bare med å si at han leter etter Adam. Gud vil hjelpe Adam til selv å komme frem til denne viktige erkjennelsen: at initiativet ligger hos Gud.

Slik som Jesus kommer til å spørre sine disipler: "Og dere, hvem sier dere at jeg er?"12 Når Simon Peter svarer: "Du er Messias, den levende Guds Sønn"13, hører både han og de andre disiplene at han gir dette svaret. Som Jesus visste at han skulle gi, men Peter og de andre visste det ikke.

Noen ganger velger Gud meget dramatiske omstendigheter for å formidle det som er viktig. F.eks. i episoden med Abraham og Isak. Historien avsluttes med at Gud sier til Abraham: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg".14 Gud visste det på forhånd, men Abraham visste det ikke. Gjennom å stille spørsmålet, som han vet svaret på, hjelper Gud Abraham til å oppfatte på en sikrere måte at han frykter Gud. Det eneste Abraham må gjøre, er å si: "Ja, her er jeg".15 Det har skjedd en tydelig utvikling i mennesket, fra Adam som forsøkte å gjemme seg for Gud, til Abraham som svarer "Ja". Abraham gir oss allerede et lite forvarsel om det "Ja" som Maria en dag kommer til å si på alle menneskers vegne.

Mindre dramatisk, men mer storslagent og avgjørende, er det når engelen Gabriel kommer til Maria og spør om hun er villig til å la Gud bli menneske i henne, til å la Guds Sønn få menneskekropp i og av hennes kropp. Gjennom hele denne dialogen er det ikke Gud som får vite noe nytt, men Maria og, gjennom henne, alle mennesker. Gud vet at Maria er Herrens tjenerinne, men selv vet hun det på et dypere plan når hun selv sier det. Og hun sier det på alle menneskers vegne, hun sier for oss det som hver av oss inviteres til å si: Jeg er Herrens tjener.

Jesus viser, der han slår følge med de to disiplene, at han gir seg tid til å lytte. Selv om han vet svaret på sine spørsmål, kan Jesus lytte som om han ikke visste det, samtidig som det at han vet svaret, gjør at han kan lytte bedre. Jesus er for oss en læremester i lyttingens kunst og nådegave. Slik som man også kan si det om en romanfigur, den 12 år gamle piken Momo i Michael Endes bok Momo eller Kampen om tiden. Der skriver forfatteren:

"Det lille Momo kunne bedre enn noen annen, det var å lytte. Men hva er det som er så spesielt med det, vil kanskje mange lesere si, lytte det kan jo alle!

Men det er feil: Bare få mennesker kan virkelig kunsten å lytte. Og i Momos tilfelle var evnen til å lytte noe helt utenom det vanlige. Hun kunne lytte slik at dumme mennesker plutselig utviklet de skarpsindigste tanker. Ikke fordi hun sa eller spurte om noe spesielt som kunne pense andre inn i bestemte tankebaner. Nei, hun bare satt der og lyttet med all sin oppmerksomhet og innfølingsevne rettet inn mot det som ble sagt. Sam-tidig så hun på den andre med de store, mørke øynene sine, og den som snakket merket hvordan det med ett dukket fram tanker i ham som han aldri ville trodd seg i stand til å tenke.

Hun kunne lytte slik at usikre eller ubesluttsomme mennesker plutselig visste på en prikk hva de ville. Eller slik at de forknytte plutselig følte seg frie og modige. Eller slik at de ulykkelige og nedtrykte ble glade og fulle av håp. Og hvis en mente at livet hans var bortkastet og betyningsløst, at han bare var en blant millioner, en som ikke spilte noen rolle i den store sammenhengen og som kunne erstattes like lett og smertefritt som en rusten skrue i en maskin - og han gikk og fortalte lille Momo alt dette - da ble det på en forunderlig måte klart for ham allerede mens han snakket, at han tok grundig feil og at han med alle sine feil og lyter likevel var et enestående individ, og derfor også var viktig her i verden på sin egen spesielle måte.

Slik kunne Momo lytte!"

Nu kommer Jesus og stiller disiplene et spørsmål som han vet svaret på: "Hva snakker dere om?" Det som er viktig i dialogen, er ikke nødvendigvis, og først og fremst, informasjonen som den ene gir til den andre. Viktigere er at det skjer en to-veis dialog, en dialog preget av gjensidighet, og at den medfører en økt selverkjennelse, et økt kjennskap til seg selv. Og kjennskap til den andre. I veiledning er det av vesentlig betydning at veilederen virkelig tar seg tid til å lytte til den andre, ellers er risikoen meget stor at veilederen bygger sin tjeneste ikke på hvem den andre er, men på sine egne projeksjoner av hvem den andre tenkes å være.

Felles for alle mennesker, er at vi blir utsatt ikke bare for positive men også for negative påvirkninger i løpet av vår oppvekst. Det er noe som fører til at vi blir mindre seende, våre øyne blir "holdt igjen". I tillegg til at vi har tendens til å bevege oss bort fra sannhetens sete, som tidligere nevnt, kan vi også ha problemer med å se klart og forstå klart. Det er som om man har skylapper. Det kan til og med hende, ikke bare en, men utallige ganger, at vi ikke en gang gjenkjenner Gud, selv om han vandrer sammen med oss.

Selv om det er Gud som tar initiativet til å kontakte oss, eller kanskje nettopp derfor, kjenner vi ham ikke alltid igjen. Slik er det med de to som vandrer bort fra Jerusalem.

"Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? Han sa da til dem: Hva da? De sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket – og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overgav ham til dødsdom og korsfestet ham. Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse ting skjedde. Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke."

Kristus vet hvordan han best kan hjelpe oss til å oppdage sannheten. Derfor forteller han ikke selv hva som har skjedd, på tross av at han naturligvis vet det bedre enn noen annen, men han spør på en slik måte at det er vandrerne som finner grunn til å snakke.

Når noe overgår vår forstand, er det vanlig at det er vanskelig å tro på det. Men Jesus er en dialogens og forklaringens mester. Ikke nødvendigvis ved å fortelle alt, men ved å gi mulighetene til at vi selv kommer frem til sannheten. Til de to vantro disiplene sier han: "Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" Og dermed kan han gå over til neste etappe, som vel må være den største eksegetiske opplevelsen noe mennesket har fått: "Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham."

"Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot han som om han ville gå videre. Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem."

Så kommer det en tid for noe annet enn eksegese, hvor man kan få inntrykk av at Kristus vil forlate oss. Men det er jo bare fordi han ikke vil tvinge seg på, og for at vi skall bevisst ta en beslutning om vi ønsker at han skal være med oss. Om vi gjør det, kan vi være sikre på at han blir, at han gir seg selv fullstendig til oss, slik som han gjør det i sin eukaristiske kropp. Men nettopp som vi tror at vi "eier" ham, blir han usynlig. Gud gir seg selv, han tilbyr seg, men vil ikke at menneskene skal gripe ham. Vi settes på prøve, ved det at vi ikke ser ham hele tiden, og om oss kan det sies det som Kristus en uke senere sier til Thomas16: "Salig de som ikke ser og allikevel tror."

"Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Når de først har gjenkjent Kristus, kan disiplene se tilbake på sin vandring sammen med den ukjente mannen, og forstå hvorfor deres hjerte brant i dem. At hjertet brenner, kan m.a.o. være en indikasjon på Kristi tilstedeværelse. Men da må man ikke betrakte brannen som om den skulle være en følelse. Brannen er et uttrykk for den åndelige hendelsen, ikke for en emosjonell opplevelse (selv om denne kan være der i tillegg).

 En reiseskildring som har flere likhetstrekk med denne, finner vi i Apostlenes Gjerninger, i fortellingen om Filip og den etiopiske hoffmannen17. På tilsvarende måte som Jesus viste disiplene at Skriften taler om ham, går Filip ut fra et skriftsted i Jesajas bok for å forkynne evangeliet om Jesus til hoffmannen, som skjønte at han ikke kunne forstå Skriften om ikke noen rettledet ham.

 --------------------------------------------------------------------------------

Det å finne en passende veileder, er å finne en skatt: "En tro venn er et sterkt vern, og den som har funnet ham har funnet en skatt", sier Jesu Ben Sirak.18, som fortsetter: "En tro venn er en legedom for livet, og de som frykter Herren, skal finne ham. Den som frykter Herren, velger sine venner rett".19 Betingelsen for å ikke bare finne en passende veileder, men også for å ville søke en veileder, er at man frykter Gud, dvs at man er ydmyk og ønsker hjelp til å gå fremover på sin åndelige vei mot Gud. Om man er ydmyk, om man innser sin litenhet og henvender seg til Gud med bønn om hjelp, da er det han som gir den vennen man leter etter, den veilederen man behøver. Og gjennom den Hellige Ånd leder Gud den åndelige veilederen slik at han kan være til hjelp for den som veiledes. Forutsatt at den som veiledes overgir seg til det guddommelige forsynets intervenering gjennom veilederen, lytter til hans ord og følger hans råd. Dette blir en måte å føye seg etter Guds vilje, å ville gjøre Guds vilje, å forene sin vilje med Guds vilje, for å bli til slutt helt forenet med Gud.

Veiledning er intet mindre enn det: det er å vandre sammen i retning av en mer og mer intim forening med Gud. Det er å (gjen-) oppdage at Guds kjærlighet til hvert eneste menneske er betingelsesløs og grenseløs. Psykoterapi er å søke å finne ut av hva man selv vil med sitt liv, det er å "rydde opp" i sitt sårede psykiske, emosjonelle liv, det livet som er såret som følge av mangel på kjærlighet. Åndelig veiledning er å søke å finne ut av hva som er Guds vilje med ens liv, det er å overgi seg til Guds totale kjærlighet, med alle de sår man har, det er å søke lekedom i hans sår.

 Når man ser hva som er Guds vilje, kan man enten bestemme seg for å gjøre Guds vilje, eller bestemme seg for å ikke gjøre det. Det finnes ikke noe alternativt valg, det finnes ikke et "noe" man kan velge i stedet for Gud. Det er et spørsmål om å ville Guds vilje eller ikke ville den. Jesus spør den syke mannen ved Betesdadammen20: "Vil du bli frisk?" Han vil ikke påtvinge mannen en helbredelse om ikke mannen selv vil, vet at han vil, og sier at han vil. Selv vet jo Kristus at han kan helbrede mannen, for "ingenting er umulig for Gud". Gud tilbyr seg i en dialog, menneskets frihet og verdighet er å kunne si: "Ja, Herre, her er jeg. Det skje med meg som du har sagt."

"Men bli fornyet i deres ånd og sinn.
Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud
i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten."21
"Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye!"22


--------------------------------------------------------------------------------

 

1. Joh 14:6.
2. Joh 21:25.
3. Jfr. Fil 2:6.
4. Joh 4:34.
5. Luk 4:18.
6. A. De Saint-Exupéry, Den lille prinsen.
7. Matt 4:16.
8. Joh 8:12.
9. Luk 24:13-14.
10. Luk 24:15-17.
11. 1 M 3:9c.
12. Mt 16:15.
13. Mt 16:16b.
14. 1 M 22:12b.
15. 1 M 22:11c.
16. Joh 20:29.
17. Apg 8:26-39.
18. Eccl. 6:15.
19. Eccl. 6:17-18a.
20. Joh 5:6.
21. Ef 4:23-24.
22. Åp 21:5.

Br. Johannes-Maria Størksen, karmelittprest

Åndelig vejledning

Levende Vand | Sophus Claussensvej 2, st. lejl. 3 | 2920 Charlottenlund | info@levendevand.dk