Mennesket er en reisende skapning. Alltid i bevegelse på en eller annen måte, i et eller annet landskap - fysisk eller åndelig. Livet er en reise i tid og rom fra unnfangelsen til døden. Det er også en reise fra det å ikke ennå eksistere, hverken i tid eller rom, til det å leve i all evighet, bortenfor tid og rom. Livet på jorden er en pilegrimsvandring i retning av vårt hjemland, det evige Jerusalem. Under denne vandringen kan mennesket møte større eller mindre vanskeligheter og hinder, derfor er det nyttig å få hjelp til å vandre påen måte som er best innrettet på det endelige målet.

Første gangen et menneske forflytter seg fra et sted til et annet, skjer det i det mest intime mørket, i kvinnens skjød, fra unnfangelsestidspunktet til fødselen. Under denne "reisen" er mennesket i de tryggeste omgivelser som tenkes kan, godt beskyttet som det er mot påvirkninger utenfra. Dog er ikke reisen uten farer, og man vet faktisk ikke hvor mange som legger ut på denne reisen uten å komme frem til den naturlige avslutningen som fødselen er. Underveis stopper det en lang tid for å utvikle seg i tilstrekkelig grad til at det kan leve utenfor moren. Da fødes det ut til et liv i verden, og det er i denne situasjonen det er ønskelig at et annet menneske, en fødselshjelper, bistår med sin spesielle utdannelse og erfaring, for å kunne bidra til å gjøre fødselsprosessen så god som mulig.

Åndelig veiledning har aspekter som danner en parallell til dette. Etter å ha levd en viss tid, mer eller mindre i mørke, søker et menneske hjelp for å bli født til et nytt liv, et liv i Kristus, et liv som innebærer bedre evne til å lytte til Gud, til det som den Hellige Ånd hvisker i menneskets hjerte. Det er ikke jordmoren som gir liv, og det er heller ikke veilederen som skaper det nye mennesket. Veilederen er bare en "fødselshjelper", en som følger et menneske noen av skrittene, over fra det gamle og inn til det nye livet.

Jesus snakker selv om fødsel: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike", sier han til Nikodemus1, og han gir selv en presiserende forklaring ved å tilføye2: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike."

Åndelig veiledning skjer under en åndelig reise innover mot det innerste i mennesket. Gud er overalt, nødvendigvis. Iberegnet i menneskets innerste. "Gud er deg mer intim enn deg selv", sier Augustin. Å nærme seg Gud, betyr at man samtidig kommer nærmere seg selv. Jo mer man blir kjent med Gud, jo mer blir man kjent med seg selv. Det innebærer at om man ønsker å kjenne Gud bedre, må man være villig til å bli bedre kjent med seg selv, iberegnet med de sider av seg selv som man kanskje helst ikke vil vite om.

Fra sin begynnelse til sin avslutning, er livet på jorden en vedvarende vandring. For kristustroende består denne vandringen i å gjøre Guds vilje, i å "søke først Guds rike" 3, i å følge Sønnen som sa om seg selv: "Jeg er veien, sannheten og livet"4. Vi lever denne sanne veien dersom vi følger Jesus Kristus, Gud som ble menneske for vår skyld for å formidle Faderens kjærlighet, for å fri oss fra synden, og for å føre oss til himmelen, vårt hjemland, hvor Faderen venter på oss, og som lovet oss bistand fra den Hellige Ånd under vår pilegrimsferd på jorden.

Når man taler om å "gjøre Guds vilje", må dette uttrykket presiseres noe. Av oss selv kan vi jo egentlig ingenting gjøre5, det er bare Gud som kan gjøre alt. "Å gjøre Guds vilje" betyr altså: å la Guds vilje skje. Når engelen Gabriel spør Maria om hun vill la Guds Sønn unnfanges i henne av den Hellige Ånd, sier hun ikke at hun vill gjøre Guds vilje. Men hun gir sitt samtykke til at Guds vilje skal skje med henne: "Det skje meg etter ditt ord!"6. Men dette betyr ikke at vi skal forholde oss helt passivt. Guds handling i verden slik at hans vilje skjer, forutsetter vår medvirkning. Først og fremst ved å gi vårt samtykke, for Gud vil ikke tvinge seg på. Deretter ved å handle som Guds medarbeidere. Så høyt elsker Gud oss at han gir oss den verdigheten som følger med det å være hans medarbeidere. Men at vi er medarbeidere, er nærmest som håndverkerens verktøy som til en viss grad kan sies å være hans "medarbeidere". Av oss selv er vi ingenting, men gjennom oss kan Gud gjøre alt. Vi stiller oss selv, med alle de mulighetene som Skaperen har lagt i oss, til Guds disposisjon. "Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss", sier Jesaja7 til Gud. "Uten meg kan dere intet gjøre", sier Kristus8.

Åndelig veiledning har alltid hatt en spesiell betydning for den som vil vandre Herrens vei. Mennesker som søker å høre hva Gud hvisker til dem, burde ha tilgang til bistand i form av åndelig veiledning, enten hos en kompetent veileder eller hos et medmenneske ("åndelig medvandring" ville kanskje være et bedre uttrykk i sistnevnte situasjon). Men veiledningen må naturligvis alltid være frivillig, det er hverken meningsfullt, hensiktsmessig eller fornuftig, å påby slik veiledning. Den må ønskes av den som behøver den.

Åndelig veiledning er beslektet med direkte guddommelig inspirasjon og åpenbaring til enkeltmennesker, men skiller seg fra disse ved det at Gud meddeler seg til den som veiledes indirekte, gjennom en veileder. Veilederen veiledes selv av den Hellige Ånd, om han eller hun åpner seg og er lydhør for det som Ånden hvisker. Man kan bare være veileder om man selv er åpen for å la seg bli veiledet av den Hellige Ånd. Jesus sa selv til sine apostler: "Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sann­heten"9 og apostlene og deres etterfølgere og medhjelpere har siden da hatt som oppgave å formidle videre det som sannhetens Ånd åpenbarer og å hjelpe de som behøver det, å forstå det som åpenbares.

"Åndelig veiledning" er det uttrykket man vanligvis bruker. Men det har noe ensidig ved seg, som om hele veiledningsprosessen bare innebærer at den ene parten gir noe til den andre. I virkeligheten er det alltid en to-veis prosess, det er alltid en gjensidighet. Så viktig er dette aspektet, at man kan hevde at kriteriet på at en veiledning er vellykket, er at veilederen utvikler seg. Men det er ikke veilederens utvikling som er målet for veiledningen, den er en konsekvens av den. Og faktisk en forutsetning. Veilederen må være innforstått med, må akseptere, må glede seg over, at veiledningsprosessen innebærer gjensidighet. Åndelig veiledning skjer i form av en dialog, det er ikke en monolog. Det er en dialog mellom to mennesker. Som sammen lytter til Gud.

Men dette gjensidighetsaspektet må ikke skjule den selvfølgelige virkelighet, at det ikke er nøyaktig det samme som utveksles. I den veiledningen som kan kalles "pastoral veiledning", det vil si hvor veilederen er en "Kirkens mann eller kvinne", forutsettes det at veilederen har en erfaring som den som veiledes ikke har. I motsetning til det som man kunne kalle "broderlig veiledning" eller "åndelig medvandring", hvor det er to "på samme nivå" som har en dialog som inneholder veiledning.

I den forbindelse kan man jo reise spørsmålet om nødvendigheten av å ha en veileder. Hvorfor kan man ikke søke Gud alene? Kan man ikke lytte alene til den Hellige Ånds hviskende stemme? Jo, det kan man, det bør man. Men det er klokt å dele med et annet menneske det som man hører, fordi vår menneskelige natur, med sine begrensninger, med sin følelsesmessige sår, blinde flekker og ubevisste påvirkninger, kan gjøre det vanskelig å oppfatte og å tolke riktig det som man "hører". Spesielt er dette viktig for å unngå å oppfatte som Åndens hvisking noe som ikke kommer fra Ånden, og for å ikke la seg lure til f.eks. ønsketenkning og fri fantasi.

Gud ga ikke lovbudene direkte til hver Israelitt i ørkenen, men han sa til Moses: "Stig opp til meg på fjellet og bli der! Så vil jeg gi deg steintavler og loven og budet, som jeg har skrevet opp for å veilede dem"10. Moses var veileder for folket, han var Guds talerør, han formidlet Guds ord til folket, slik som de var skrevet på stentavlene.

Veilederens rolle er å hjelpe den som veiledes til en rikere og riktigere gudsrelasjon. Det er å formidle Guds ubetingede kjærlighet, å formidle at Guds kjærlighet ikke er en kjærlighet som mennesket skal forsøke å gjøre seg fortjent til, for den er virkelig fullstendig betingelsesløs og uforbeholden. Gud elsker hvert eneste menneske, helt uavhengig av hvordan dette mennesket er og helt uavhengig av hva det gjør. Det er også å hjelpe den som veiledes til å innse, til å forsone seg med, til å glede seg over egen fattigdom og litenhet for derigjennom å se den totale avhengigheten av Gud, som kan alt om vi bare vil ta imot hans hjelp. Ydmykhet, som er en nødvendig egenskap for å kunne komme frem til Gud, er å vite seg liten og å vite Guds uendelige storhet.

***

Alt som er viktig for et menneskes liv, finnes presentert i Bibelen. Bibelen er den beste åndelige veilederen, den er jo Guds ord. "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti", sier salmisten11. Bibelens ord er en nødvendig hjelp for å kunne se veien, for å kunne opplyse den slik at vi ser hvor vi setter foten. Dette kan imidlertid presiseres, nyanseres og utdypes ved at det sies på en annen måte: Guds ord, som lyser for oss, er i virkeligheten det at han selv bærer oss på veien, og vi behøver ikke gjøre noe annet enn å si Ja til å la ham gjøre det. Men igjen: dette må ikke oppfattes som en total passivitet, det er en passivitet som forutsetter en aktiv medvirkning, en viljestyrt tilslutning til Guds handling.

Bibelens ord er ikke alltid klare, vårt øye oppfatter ikke alt det som ordene inneholder og formidler, og ingen kan tolke Bibelen alene. Derfor er det meningsfullt og hensiktsmessig å vandre sammen med en "reiseleder" eller "medvandrer", når man vil fordype seg i Bibelens tekster.

Det er alltid meningsfullt å ta frem bibelske tekster når man skal reflektere over et hvilket som helst menneskelig spørsmål. Å meditere over utvalgte bibeltekster kan hjelpe til en bedre forståelse av hva åndelig veiledning er. Skapelseshistorien er viktig i alle saker, også når det gjelder åndelig veiledning. Den vil derfor bli omtalt først. Deretter følger noen enkle betraktninger over utvalgte "reiseskildrin­ger" hentet fra Bibelen. Man kunne si at åndelig veiledning innebærer å reise med Bibelen som reiseguide.

Det er naturlig at det i Bibelen finnes utallige fortellinger om vandring. Eksemplene er mange og mangeartede: Abrahams vandring bort fra sitt land, sin slekt og sitt fars hus, til det landet som Herren vil vise ham12; det utvalgte folkets vandring bort fra Egypt, gjennom ørkenen, frem til det lovede landet13, Tobias reise sammen med engelen Rafael14; profeten Elias vandring til Krit og Horeb15; Ruts reise fra Moab til Betlehem sammen med sin svigermor16; profeten Jonas sjøreise17; vismennenes reise til Jerusalem og Betlehem18; Jesu vandringer i Galilea og Judea; disiplenes vandring mellom Jerusalem og Emmaus19; den etiopiske hoffmannen som får veiledning av Filip20; Pauli misjonsreiser i middelhavslandene og hans reise fra Jerusalem til Rom21.

Når man leser Bibelen, er det viktig å huske på at den må forstås på fire forskjellige måter som kompletterer hverandre. Først er det den bokstavelige meningen, som svarer direkte til det som forfatteren forteller. Deretter kommer den allegoriske meningen, hvor historien overføres fra et konkret, bokstavelig plan, til et dypere plan, som har med Kristus å gjøre, og som er relatert til troen. Så følger den moralske meningen, som viser hva den aktuelle teksten sier om det som er riktig å gjøre, som veileder oss i vårt kristne liv, og som er relatert til kjærligheten. Og til slutt er det den anagogiske (eller eskatologiske) meningen, som peker på det som vil skje i de siste tider og som hjelper oss til å foregripe og forberede oss til det evige livet, og som er relatert til håpet. De tre siste kalles gjerne med fellesbetegnelsen "den åndelige mening". Det er nødvendig å la forståelsen av en bibeltekst omfatte de fire forskjellige meningene, og når man skal fordype seg i en teksts fire områder, bør det skje i den rekkefølgen som er presentert ovenfor (for å unngå f.eks. at moralen kommer før troen).

Det er dessuten viktig å ta i betraktning at gjennom Bibelen taler Gud til hvert menneske i dag. Teksten er ikke bare Israels historie, men også den personlige historien til den som leser. Til­syne­­­latende forteller Bibelen historien om mennesker som har levd tidligere og om deres forhold til Gud. Og det er sant at den gjør nettopp det, men samtidig er det historien om hvert enkelt menneskes liv. Å lese Bibelen gir inspirasjon og næring til bedre å forstå sitt eget liv og sin relasjon til Gud. Den som leser Bibelen i dag, leser om sitt eget, helt personlige, forhold til Gud. Dette forholdet begynner ved menneskets skapelse ved tidens morgen, som også er det enkelte menneskes skapelse, i dag. Skapelsen er ikke begrenset til et gitt tidspunkt i universets historie, Gud skaper i en kontinuerlig prosess. Slik sett kan enhver som leser Bibelens reiseskildringer bli inspirert til å oppdage noe som angår leseren personlig, enten man er i en veiledningssituasjon eller ikke. Derfor er ikke hensikten med de følgende reiseskildringene å gi en fullstendig presentasjon og tolkning av dem, men bare å legge dem fram, ledsaget av noen kommentarer, som potensielle kilder til personlige tanker, assosiasjoner og inspirasjoner.

Skapelseshistorien

Når Gud skapte mennesket, skapte han det med en udødelig sjel og ånd, og selv om det ble skapt med en dødelig kropp, var det opprinnelig ikke meningen at mennesket skulle dø. Det kommer klart frem av det som Gud sier til mennesket: "Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø"22. Med andre ord: om mennesket ikke hadde spist av treet, ville det ikke ha måttet dø. Men ettersom mennesket lot seg lure til å spise av treet, ble dets liv annerledes enn det som det ellers ville ha blitt. Men bare for en viss tid, den tiden som livet på jorden varer. Når livet på jorden avsluttes, går mennesket gjennom dødens port inn til det evige livet. "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet" 23, sier Thérèse av Lisieux.

Helt siden fordrivelsen fra Edens have, fra det opprinnelige livet sammen med Gud, har mennesket lengtet etter å komme tilbake til den opprinnelige lykken. Felles for mennesker av alle kulturer og trosforhold, er søken etter lykken. Denne lykken kan ha mange ansikter, menneskenes bilder av lykken er mangeartede. Men bak all tørst etter lykken, en tørst som Gud selv har plantet i menneskets hjerte, finnes en tørst etter Gud, etter å leve i hans intimitet.

Når Gud skapte mennesket, av ren kjærlighet, ga han det en fri vilje som innebar muligheten til å si Ja eller Nei til ham. Denne risikoen måtte Gud nødvendigvis ta. Og han visste at mennesket kom til å si nei til ham, slik Adam og Eva gjorde det etter at slangen hadde lurt dem. Gud ville aldri ha latt dette skje, om han ikke samtidig hadde bestemt seg for å hjelpe mennesket tilbake til hans intimitet. Han visste at mennesket kom til å avvise ham, kom til å ville forsøke å klare seg uten ham. Gud hadde derfor bestemt at han gradvis skulle hjelpe mennesket, gradvis for ikke å tvinge seg på det men hele tiden la det beholde mulighetene til å velge selv. Kjærligheten tvinger seg jo ikke på, den bare ofrer seg, tilbyr seg. Det siste, og avgjørende, som Gud visste han måtte gjøre, var å sende til menneskene sin egen Sønn, sitt evige Ord. Derfor ga han, før han viste Adam og Eva ut, et løfte om at en dag skulle en av kvinnens ætt knuse slangens hode (og slangen knuse hans hæl)24.

Og deretter måtte Eva og Adam forlate Edens have og begi seg på den lange pilegrimsvandringen på jorden og i tiden. Hele livet er som en reise mellom skapelse og ny-skapelse, mellan livet som "det gamle mennesket" og livet som "det nye mennesket". "Dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde", sier Paulus i Kolosserbrevet25. Og i brevet til Efesierne26 skriver han: "Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten". Slik forberedes det livet som vi skal tre inn i ved avslutningen av vårt jordiske liv, slik får vi en liten forsmak av det som venter oss i det evige livet, og som svarer til løftet som Gud ga til vår stamfar Abraham.

Abrahams vandring bort fra sitt land, sin slekt og sitt fars hus, til det landet som Herren vil vise ham

Abraham, alle troendes stamfar, begir seg ut på sin vandring fordi han stoler på Guds ord. I tillit til Gud forlater han noe som var ham meget kjært: sin familie, sitt folk, sitt land. Samtidig som Gud oppfordrer Abraham til å gi seg i vei, gir han ham løfter om velsignelse. Og "Abraham drog av sted, som Herren hadde sagt" 27 på tross av at han allerede var en gammel mann (syttifem år), "uten å vite hvor han skulle komme"28. Når han kommer dit som han skall, sammen med sin nevø Lot, må de to skille lag og velge hvert sitt område. Abraham lar Lot velge først, og deretter velger han selv. Han velger fjellområdet, for først lever han "i løftets land som i et fremmed land (...) for han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper", som det står i Hebreerbrevet29. Abraham "visste" at han først måtte leve lenge i "et fremmed land" før han skulle komme frem til det som er det definitive målet for enhver reise.

Slik er det med veiledningsreisen: man reiser fra det man har og begir seg ut på en reise som har et ukjent mål. Det vil si: man vet at målet er å følge Herren og å nå frem til ham, men man vet ikke hvordan, for det oppdager man underveis og når man er fremme. Man vet bare at man stoler på Gud og hans løfte om velsignelse. Og man vet at livets reise er en reise i et "fremmed land" på jorden, mens man beveger seg i retning av det definitive oppholdsstedet, Faderens bolig, den bolig "som har Gud til byggmester og skaper", det evige Jerusalem.

Slik er det også når Moses fører Israel gjennom ørkenen, i tillit til Guds løfte.

Israels vandring gjennom ørken

Når Gud, gjennom Mose veiledning, fører sitt utvalgte folk ut fra slaveriet i Egypt, vet ikke folket hva som venter dem. De vet bare at de vil bort fra egypterne som driver dem til å arbeide som slaver. Det er kanskje ikke i seg selv sterk nok grunn til å våge å gi seg ut på en reise inn i ørkenen, desto mer som de vet at de må forlate Egypts kjøttgryter30. Men de må nødvendigvis ha blitt påvirket i retning av å stole på Gud som Moses snakket om, når Gud, gjennom Moses, viste så mange tegn på sin overnaturlige styrke.

I den risikofylte reisen gjennom ørken, viser Gud gjentatte tegn på sin omsorg. Igjen og igjen kommer han sitt folk til unnsetning. Han lar dem leve i fattigdom, for at de skal erfare at alle gaver kommer fra ham. Manna, vaktler og vann fra klippen, gjør at de ikke dør av sult og tørst. Kopperslangen gjør at de ikke dør av slangebitt. Han inngår også en pakt med folket, som de skal overholde ved å følge de lover, regler og påbud, det vil si de løfter, som han gir dem.

Vi kan merke oss at ingen av de våpenføre menn som forlot Egypt kom frem til det lovede landet31 (med unntak av Kaleb32). De "gamle" fra slaveriets tid kom ikke frem. Alle de som kom frem, ble født under ørkenvandringen. Også vi, når vi går gjennom vårt livs ørkenperiode, får hjelp til å forlate "det gamle mennesket", for å kunne begynne et nytt liv. Vi blir født på nytt. "Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken", sier Jesaja33. Paulus sier det slik: "Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere."34

"Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt", sier Paulus videre35. Ørkenvandringen er en vandring bort fra syndens slaveri, gjennom prøvelser, til den tilstand av salighet som er en forvarsel, en forsmak på den evige saligheten. Gud setter folket på prøve underveis ved å la dem leve fattig, slik at de kan oppdage hvor avhengige de er av ham og hans barmhjertighet.

Målet er som en skatt, og underveis får man hjelp til å finne skatten, man får det som behøves for å kunne finne skatten, og man får midler til å forbedre synet, til å gå over fra å være blind til å bli seende.

Tobias reise sammen med engelen Rafael

Den unge Tobias skall reise til Rages i Media for å hente pengeskatten som hans far har betrodd til sin slektning Gabael. Men han ikke vet hvordan han skall få utlevert det som hans slektning oppbevarer, og heller ikke vet han hvordan han skal komme seg dit, han kjenner ikke veien. Derfor sier hans blinde far til ham: "Søk et menneske som kan reise med deg"36. Tobias treffer en mann som kaller seg Asarias, uten å vite at det i virkeligheten er engelen Rafael, som Gud har sendt for å hjelpe ham. Når Tobias spør ham om han vil vise ham veien til Rages, svarer Rafael: "Jeg vil reise med deg; jeg kjenner veien, jeg har vært der ofte, jeg har erfaring og kjenner alle veiene"37.

Før avreisen får Tobias mange gode råd av sin far, bl.a. den første varianten av den gyldne regelen38: "Gjør ikke mot andre det som du ikke vil at andre skal gjøre mot deg" og et råd, som kan gis til alle som foretar en åndelig reise: "Søk råd hos alle forstandige, og forakt ikke noe nyttig råd. Pris alltid Herren og be ham at dine veier må bli rette og alle dine stier og dine råd må føre frem. For intet menneske vet virkelig råd; det er Herren selv som gir all lykke"39.

Rafael kommer ikke bare til å veilede Tobias under hans reise, han kommer også til å sørge for at Raguels datter Sara40 blir befridd fra den onde ånd som har holdt henne (slik at Tobias ikke dør når han gifter seg med henne, slik som hennes syv første ektefeller) og for at Tobias’ far blir helbredet fra sin blindhet. Det er ikke tilfeldig at det er nettopp Rafael som hjelper, hans navn betyr jo "Gud helbreder". Tobias gnir sin fars øyne inn med fiskegallen som han har tatt vare på, og da blir faren seende igjen. På tilsvarende måte som forsamlingen i Laodikea rådes av Johannes til å skaffe seg salve: "Så råder jeg deg at du kjøper av meg... øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se"41. Både fiskegallen og øyensalven er symboler på Ånden fra Kristus, for det er Herren som åpner de blindes øyne42.

Man søker et mål, en skatt som man får overta fra generasjonen som har gått foran, men man vet ikke hvordan man skal komme frem til denne skatten og trenger hjelp av en kompetent ledsager. Abraham kjente ikke veien eller målet, men Gud talte direkte til ham. For å snakke til Tobias, sender altså Gud engelen Rafael. Men Tobias ser en mann, for Rafael avslører ikke sin rette identitet som engel før etter hjemkomsten. Man kan, uten å overdrive for mye, se en viss parallell mellom en engels rolle og den medhjelperrollen som en veileder har – uten at man skal overse forskjellen mellom den åndelige skapningen som en engel er, og den fysiske skapningen som et menneske er... I og for seg kan man trekke paralleller mellom en engel og et hvilket menneske som helst. For Gud anvender jo mennesker som budbærere43 for det han har å si. Enhver som er åpen for å lytte til Gud, og formidle videre det som har blitt hørt, er en budbærer. Profetene er gode eksempler på det. Alle kristne har i og med sin dåp fått del av den profetiske oppgaven. Dog ikke alle på samme måte, i samme omfang, eller med samme uttrykksmåte. Blant de som hadde en profetisk oppgave i det gamle Israel, og som dermed har det fortsatt i dag, inntar Elias en spesiell stilling.

Profeten Elias vandringer

Det er naturligvis ikke meningen at man i veiledningssammenheng alltid skal kopiere Elias. Men man kan ha utbytte av å la seg inspirere av hans fotspor. Elias var en reisende mann, han er et godt eksempel på et menneske med rikt og variert profetisk budskap, han ble ikke utvalgt for seg selv men for andre (slik som alle som kalles og utvelges av Gud, hvilket i og for seg alle døpte er: alle døpte mottar ved dåpen Kristi kongelige, prestelige og profetiske oppgaver).

Elias kom fra Jordans østside44 (Tisjbe i Gilead), oppholdt seg lenge på Karmelfjellet45 i Israel, reiste bl.a. til Krit-dalen46, til Sarepta47 og til Horeb48. Som de andre profetene, mottok Elias Guds meddelelser direkte, men også gjennom en engel. Og selv formidlet han videre til menneskene det som Gud hadde gitt ham i oppdrag å formidle.

Elias var en trofast Herrens tjener49, som Gud sendte ut på reiser til forskjellige steder. Et særpreg ved Elias’ reiser, er at han får mat der hvor han til enhver tid befinner seg, for Gud sørger alltid for å gi det som behøves for å kunne gjøre som han sier. Slik som man under veiledning får det som er nødvendig for å kunne gå videre. Vandringen er i seg selv nærende og livgivende. Derfor behøver man ikke å ha med seg helt fra starten det som man behøver for hele reisen. For å kunne påbegynne reisen, behøver man ikke noe annet enn viljen til å gjøre det. Slik som det også er med bønn.

Etter at han har fått regnet til å slutte, blir det nødvendig for Elias å flykte fra landet. "Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt." Om vi går over til den åndelige lesningen av denne teksten, forstår vi at Elias får beskjed om å forlate det forgjengelige i verden, gi avkall på rikdom, gå i retning av å forsake kjødets lyster og gi avkall på egen vilje. Da skall Gud gi ham næring direkte, fra den åndelige kilden som bekken Krit representerer50.

Senere, etter konfrontasjonen med Baals-profetene, må Elias på nytt flykte for å komme i sikkerhet. "Da ble Elias redd, han gjorde seg i stand og drog av sted for å berge livet. Og han kom til Be’er-seba, som hører til Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli tilbake. Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre. Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå opp og et! Da han så opp, fikk han se at ved hodet hans lå det en kake, stekt på hete steiner, og at det stod en krukke med vann. Og han åt og drakk og la seg ned igjen. Men Herrens engel kom igjen andre gangen og rørte ved ham og sa: Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg. Da stod han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb"51.

Mennesket kalles til å ta et første skritt, selv om det er av frykt, –- frykt for eget liv, som i Elias’ tilfelle – selv om man har lyst til å gi opp. Gud kan endre en flukt til å bli det motsatte: begynnelsen på en ny-orientering, en omvendelse. Når man har gått et stykke ("en dagsreise"), og sier "Det er nok!" og ikke orker fortsette, kan Gud gripe inn. Om man da overgir seg til ham, sender Gud sin engel, sin budbringer, og hjelper slik at man finner den føde som er nødvendig for å kunne fortsette reisen videre innover i ørkenen. Selv om mennesket kan være tilbøyelig til å gi opp, fortsetter engelen å ta seg av sitt oppdrag.

Og her går Elias i Mose fotspor. Elias befinner seg i Sinai-ørkenen, der hvor Moses gikk opp på samme fjell, møtte Gud, og fikk stentavlene. På dette samme fjellet får nå Elias også møte Gud. "Der gikk han inn i hulen og ble der om natten. Og se, Herrens ord kom til ham. Han sa til ham: Hva vil du her, Elias? Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt din pakt. Dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står de etter livet. Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen. Da Elias hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og stod ved inngangen til hulen. Og se, en røst kom til ham og sa: Hva vil du her, Elias? Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud"52.

Når man kommer frem til fjelltoppen, etter en strabasiøs reise, slik som det også er med den "indre reise", er det i stillheten man kan høre Guds røst. Guds nærvær kan man bare oppdage fullt ut i ensomheten og stillheten. Engelen har veiledet Elias. Den åndelige veilederen har fulgt den som veiledes, men det siste skrittet, inn i hulens mørke, må den som veiledes ta alene. Og da spør Gud: "Hva vil du her?" Tidligere har den som veiledes spurt Herren: "Hva vil du med mitt liv?" Nå snur Herren spørsmålet og spør: "Og du, hva vil du?" Elias lærer oss svaret: "Jeg vil være din, Herre". Da kan Gud åpenbare sin vilje. Han kan ikke gjøre det fullt ut før vi overgir oss helt til ham og sier oss rede til å bli brukt som hans redskap. Før vi er villige til å gå helt inn i vår mørkeste hule, dypt i vårt ukjente indre, for å møte Gud som er både der og utenfor grotten, han som er overalt.

Man kan si at Elias er en Kristi forløper. Og Elias kunne ha sagt, slik som Johannes Døperen53 som han var forløperen for: "Han skal vokse, jeg skal avta." Elias varsler om at det en dag skal skje det som Gud har lovet. Og det som Gud hadde lovet Adam og Eva straks etter syndefallet, skjer omsider: "Da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne" 54, sier Paulus.

--------------------------------------------------------------------------------

 Noter

1. Joh 3:3.
2. Joh 3:5.
3. Mt 6:33.
4. Joh 14:6.
5. Jfr. Joh 8:28.
6. Luk 1:38.
7. Jes 26:12.
8. Joh 15:5.
9. Joh 16:13.
10. 2 M 24:12.
11. Sal 119:105.
12. Jfr. 1 M 12:1.
13. Jfr. 2-5 M og Josvas Bok.
14. Jfr. Tobias Bok.
15. Jfr. 1 Kong 19:1-18.
16. Jfr. Rut 1:6:19.
17. Jfr. Jonas Bok.
18. Jfr. Mt 2:1-12.
19. Jfr. Luk 24:13-35.
20. Jfr. Apg 8:26-39.
21. Jfr. Apg.
22. 1 M 2:16-17.
23. Brev nr 244. Jfr. Matt 18:8: "Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild."
24. Jfr. 1 M 3:15.
25. Kol 3:9-10.
26. Ef 4:22-24.
27. 1 M 12:4.
28. He 11:8.
29. He 11:9-10.
30. Ved flere anledninger kommer det til å vise seg hvor sterkt folket kommer til å savne kjøttgrytene (jfr. f.eks. 2 M 16:3).
31. Jfr. 5 M 1:35 og Jos 5:4.
32. Jfr. 5 M 1:36.
33. Jes 43:19.
34. Rom 8:10-11.
35. 2Kor 5:17.
36. Tob 5:4.
37. Tob 5:6.
38. Tob 4:21b. Denne regelen når et mer fullkomment nivå i Lukasevangeliet (Luk 6:31): "Og som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem."
39. Tob 4:25-27a.
40. Navnet betyr "prinsesse".
41. Åp 3:18.
42. Jfr. Luk 4:18: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri."
43. Ordet "engel" betyr "budbærer".
44. Jfr. 1 Kong 17:1.
45. Jfr. 1 Kong 18:17+.
46. Jfr. 1 Kong 17:3.
47. Jfr. 1 Kong 17:7-24.
48. Jfr. 1 Kong 19:1-18.
49. Hans navn betyr: "Herren er min Gud".
50. Krit (en bielv til Jordan), skrives også Kerrit, jfr. caritas, kjærlighet.
51. 1Kong 19:3-8.
52. 1Kong 19:9-13.
53. Joh 3:30.
54. Ga 4:4.

Br. Johannes-Maria Størksen, karmelittprest