Tilbage til forsiden

Søg efter indhold på hjemmesidenOversigt over hjemmesidenKontakt redaktionenVis printvenlig side

Af Aslaug Espe

Enhet vokser nedefra

Å arbeide for enhet er ikke bare en tankeprosess. Vi må forvandles. Kirkene våre må forvandles.

 

Når Jesus i evangeliene ønsket å si noe vesentlig, brukte han ikke abstrakte ideer. Han fortalte ofte en historie. Jeg vil derfor begynne med å fortelle en historie. I jesuitten Anthony de Mellos bok The Sang af the Bird finner vi historien om Jesus på fotballkamp. Den handler om fotball, men sier også vesentlige ting om roten til splittelse mellom mennesker.

Jesus hadde aldri før vært på fotballkamp. Det var en voldsom kamp mellom de protestantiske Bokserne og de katolske Korsfarerne. Korsfarerne scoret først. Jesus jublet vilt og kastet hatten høyt i været. Så scoret Bokserne. Jesus jublet igjen og kastet hatten høyt i været .

En mann som satt bak Jesus ble forundret over dette, slo ham på skulderen og spurte: "Hvem holder du med?" "Jeg?", svarte Jesus forundret, tydelig opphisset av spillet. "Å, jeg holder ikke med noen. Jeg bare gleder meg over spillet".

Han som hadde stilt spørsmålet snudde seg til sidemannen og snerret: "Den karen må være ateist!"

Vi ønsker ofte at mennesker skal være og oppføre seg på en bestemt måte. Gjør de ikke det, opplever vi dem lett som "vanskelige", "annerledes". Dette skjer overalt: i menighetene våre, mellom kirker, i familier og mellom folk med ulik intellektuell utrustning osv. Vi har behov for det som er vanlig, velkjent og trygt. Våre holdninger hindrer enhet.

 

Fordommer

Den største barrieren i økumenisk arbeid er fordommer, sier Jean Vanier. Vi vil ikke møtes. Vi er redde for hverandre. Vi tror at vi er bedre enn andre. Vi finner trygghet i vår egen kirketilhørighet og vår måte å be og lovprise på.

Jeg har i mange år ment at jeg var økumenisk, men det tok mange år før jeg egentlig begynte å tenke gjennom mine egne holdinger til andre kirke-samfunn. Lenge tenkte jeg at Den katolske kirke var den "sanne" kirken, ikke bare for meg, men også for alle andre. Når jeg gikk i Den norske kirke, tenkte jeg vel egentlig aldri at det kom til å gi meg noe. Til det hadde jeg nok for mange fordommer. Langsomt har holdningene forandret seg.

Holdningene mine hadde kanskje aldri forandret seg dersom jeg ikke hadde engasjert meg i Tro og Lys. Der har jeg fått oppleve gleden over det som forener oss, men også den smerte som splittelsen ved nattverdsbordet medfører.

I sommer hadde Tro og Lys i Norge, Sverige, Danmark, England, Wales, Skottland, Irland og Estland sitt sonemøte i England. Tro og Lys er en internasjonal økumenisk organisasjon som arbeider for at også utviklingshemmede og deres familier skal ha en plass i kirkene våre. Vi er først og fremst venner som kommer sammen for å fordype vår tro og vårt vennskap med Jesus, oppdage hans nærvær blant oss og oppdage Ham i hverandre.

Vi kommer fra ulike kirkesamfunn. Vi lever med kirkesplittelsen. Men vi møtes med en sterk overbevisning om at Jesus en dag vil føre oss sammen. Mennesker med utviklingshemming er "hjertet" i fellesskapet.

 

Vi sårer hans minste brødre og søstre

En dag, mens nattverden ble sendt rundt under en protestantisk gudstjeneste, stod jeg ved siden av en venn som er utviklingshemmet. Hun gav meg patenaen med nattverdsbrødet. Jeg sendte den videre. Da jeg hadde gitt fra meg brødet, la hun hendene på hodet mitt og velsignet meg. Etter gudstjenesten kom hun bort til meg og sa: "Aslaug, under gudstjenesten ønsket jeg å gi deg brødet, men du ville ikke ta i mot."

Jeg har aldri før opplevd en lignende smerte under en protestantisk gudstjeneste.

Ledergruppen snakket etterpå om at vi ikke burde dele ut nattverden på denne måten. Det gjorde det altfor smertefullt for våre utviklingshemmede venner. Men kanskje er dette først og fremst en situasjon der Jesus vil si oss noe om hvor "vanvittig" splittelsen mellom oss kristne er. Vi sårer Hans minste brødre og søstre, som verken forstår teologi eller kirkesplittelse. De vet bare om en kirke. Teksten "Det dere har gjort mot en av mine minste brødre og søstre har dere gjort mot meg", får ny be-tydning etter en slik erfaring.

En venn som er metodistprest og som har en datter med Down Syndrom, skrev til meg: "Min datter Clare og jeg hadde en fire dagers retrett sammen med våre venner i Tro og Lys. Etter messen gråt Clare fordi hun ikke kunne motta nattverd fra sin venn Aidan, som er katolsk presto Hun forsto ikke hvorfor. Jeg forstår det ikke heller jeg."

 

Pilegrimer som søker sannheten

Å arbeide for enhet er et kall, en vei å gå.. ..Vi må lytte til Guds stemme når vi er sammen og la hans Ånd forvandle oss. Dette er ikke bare en tankeprosess. Vi må forvandles. Kirkene våre må forvandles. Hvordan kan det skje?

Det sies at nittifem prosent av det økumeniske arbeidet skjer gjennom at mennesker blir venner og får tillit til hverandre. Det er derfor vesentlig at vi møtes og blir kjent med hverandre. Slik kan vi berike hverandre og føre hverandre nærmere Kristus. Vi må dele det som vi har felles og forsøke å se vår "lidelse" i et større internasjonalt perspektiv (for eksempel kristne som ikke kan møtes). Vi må glede oss over den enheten som allerede fins. Vi kan være pilegrimer som sammen søker sannheten.

Vi må lytte til Jesu minste brødre og søstre og gi dem plass i vårt fellesskap: Hva sier de? Lider de? Forstår de? Hva formidler de til oss, til kirkene våre?

Vi må vise respekt for hverandre. Vi må slutte å omtale andre kirkesamfunn som mindreverdige. Vi må ikke tro at vi er kommet "langt", de andre tar feil og vi har rett. En kvinne (som tilhører Den norske kirke) skrev til meg for noen uker siden. Hun var sjokkert og fortvilet etter at hun hadde lest en litt nedsettende versjon av det katolske synet på den lutherske nattverd, at luthersk nattverd ikke er "ordentlig" nattverd. "Det er trist og uforståelig," skriver hun. "Det er jo det samme som å si at vi lutheranere har trøstet oss med en løgn i mange hundre år."

Fortelle historier: Jeg tror det er viktig at vi deler gledene, men også smerten og splittelsen som vi opplever når vi møtes. Min venn fra Metodistkirken sier dette:

 "Til mer vi del er smerten over splittelsen, til mer vil det føre til ettertanke".Hun forteller også om "regler og ordninger" i sin egen kirke som ikke er uttrykk for enhet og kjærlighet. l Tro og Lys -gruppene (som møtes i Metodistkirken) ønsket de å veksle mellom katolsk og protestantisk gudstjeneste. Det var da de oppdaget at den katolske presten ikke kunne feire messe i Metodistkirken.

Jeg kjente en lettelse over å oppdage at "reglene og ordningene" ikke kom fra min, men fra en protestantisk kirke. Når vi deler med hverandre, vil vi trolig oppdage at det fins "regler og ordninger" i alle kirker. De har sitt utspring i redsel, fordommer og ikke nødvendigvis kjærlighet. Vi og kirkene våre trenger å bli helbredet. Jeg syns at Therese Vaniers dikt uttrykker dette veldig vakkert (se efter artiklen).

 

Splittelsen ved nattverdsbordet - den menneskelige splittelse

Splittelsen mellom oss kristne er del av en større menneskelig splittelse. Jeg vil illustrere dette med en historie fra et kristent fellesskap.

I dette fellesskapet (et av JeanVaniers Arken - fellesskap, der mennesker med utviklingshemming og andre lever og arbeider sammen) bodde Nick Ellerker med Dawn Syndrom. I fellesskapet vekslet de mellom å ha katolsk og anglikansk messe. Nick var anglikaner og når det var katolsk messe, mottak han ikke brød og vin,men ble velsignet. Therese Vanier, som grunnla Arken - fellesskapet der Nick bodde, har skre vet bak om ham. Hun beskriver ansiktsuttrykket hans under kommunionen:

"Han stod og rakte hendene fram og plutselig oppdaget han at han ikke kunne ta i mot. Dette varte bare et lite øyeblikk. Da David (den katolske presten) la hendene på hodet og velsignet ham, fikk ansiktet hans igjen det samme fredfylte uttrykket. "

Therese, som er katolikk, beskriver sine egne reaksjoner på denne smertefulle opplevelsen: "Hva er det vi gjør? Hvorfor skal vi utsette Nick for dette når han ikke forstår hva det dreier seg om ... ?" Hun kjente sinne og sorg på grunn av splittelsen ved nattverdsbordet, den katolske kirken og dens regler, kirkegjengerne som fullstendig overså Nick, over å leve i fellesskap med mennesker fra ulike kirkesamfunn. "Men", sier hun, "jeg var også sint på Gud."

Hun lot ikke smerten og sinnet ta overhånd. Hun skriver: "Likevel vet en del av meg at det har stor betydning at vi lever og lider denne splittelsen. Gjør vi det, vil Paulus sine ord blir virkelige i oss: "det som ennå mangler i Kristi lidelser, utfyller jeg på min egen kropp" (Kol L24).

Etter messen hadde Nick problemer med å komme seg gjennom folkemengden. Han fant til slutt jakken og luen sin, gikk ut på fortauet, mistet balansen og falt. Samtidig kom noen unge gutter forbi som ropte ukvemsord til ham. De var trolig beruset.

Therese Vanier så også en sammenheng mellom behandlingen av Nick ved nattverdsbordet og ute på gaten etterpå. Splittelsen rundt nattverdsbordet kommer nemlig fra vår tendens til å skyve ut og overse våre svakheter, andre mennesker, mennesker som er annerledes. Denne splittelsen er i oss alle. Den er i fellesskapene våre, i samfunnet, mellom svake og sterke, rike og fattige, sultne og mette. Den rammer spesielt mennesker som Nick, som lever mer ut fra hjerte og har et stort behov for enhet og fellesskap.

"Det er vakkert å se hvordan de som er svake kan skape enhet mellom kirkene", sier Jean Vanier. "Fred og enhet kommer ikke nødvendigvis "ovenfra", men nedenfra, fra de ydmyke som berører våre hjerter".

 

Aslaug Espe er koordinator for Tro og Lys-bevægelsen i Nordeuropa.

 

 

 

Til alle mennesker som lever, arbeider

og ber for forsoning,

alle som forsøker å helbrede og bli helbredet

 

Måtte undertrykte mennesker og deres undertrykkere

sette hverandre fri

Måtte funksjonshemmede og de som tror de ikke er det,

hjelpe hverandre

Måtte de som trenger noen som kan lytte

berøre hjertene til dem som er for opptatte

Måtte de hjemløse gi dem glede

som nødig åpner sin dør

Måtte de ensomme helbrede de selvtilstrekkelige

Måtte de fattige smelte de rikes hjerter

Måtte de som søk er sannheten gi liv

til dem som tror de har funnet den

Måtte døende som ikke ønsker å dø, bli trøstet

av dem som strever med å leve

Måtte de kjærlighets-hungrende

åpne hjertene til de kjærlighetsløse

Måtte fanger finne sann frihet og fri andre fra frykt

Måtte de som lever på gaten dele sin mildhet

med dem som ikke kan forstå dem

Måtte de som sulter ta sløret fra øynene

til dem som ikke tørster etter rettferdighet

Må de som lever uten håp rense hjertene

brødre og søstre som er redde for å leve

Måtte de svake gjøre de sterke til skamme og frelse dem

Måtte all vold overvinnes av medlidenhet

Måtte volden bli oppslukt av kvinner og menn som vil fred

Måtte volden bøye seg for dem som er fullstendig sårbare

 

Slik at vi kan helbredes



Therese Vanier 1997

(Oversatt fra engelsk av Aslaug Espe)

 

 

(Levende Vand nr. 4 2005) 

At de alle må være ét

 

Bøn om enhed

Af Fader Paul Couturier

 

Slaget om Kongen

Af P. Raniero Cantalamessa OFM Cap

 

Kampen mod mig selv

Af Patriark Athenagoras

 

Tag imod hinanden

Af Jørgen Thaarup

 

 

Enhet vokser nedefra

Af Aslaug Espe

 

Vidner 

Jean Vanier

Af Aslaug Espe

 

Klip fra Jean Vaniers bøger

 

Mens vi venter på brudgommen

Af Peter Halldorf

 

Fædrene læser Skriften

Af Johannes Chrysostomos

Levende Vand | Sophus Claussensvej 2, st. lejl. 3 | 2920 Charlottenlund | info@levendevand.dk